Hva skulle du hatt som du ikke fikk?

Det er rart hvordan enkle spørsmål kan åpne dører vi har holdt stengt i mange år. Dører til rom vi helst ikke vil gå inn i, men som likevel påvirker hvordan vi beveger oss i livet.

Når vi spør oss selv “Hva skulle jeg hatt som jeg ikke fikk?” kan svaret bli både klart og vondt: Jeg skulle hatt trygghet. Bekreftelse. En voksen som så meg, hørte meg, og som bar meg – ikke fysisk nødvendigvis, men emosjonelt. En som ga følelsen av at verden var et trygt sted, og at det var plass til meg, akkurat slik jeg var.

Og “Hva fikk jeg som jeg ikke trengte?” Svaret er like ubehagelig: Taushet. Skyld. Frykt. Et overveldende ansvar for andres følelser. Blikk som sa “ta deg sammen” i stedet for armer som sa “jeg er her”. Mange  fikk signaler om at det var farlig å være sint, dumt å være lei seg, og upraktisk å ha behov.

Disse tidlige erfaringene er ikke nødvendigvis dramatiske nok til å kalles traumer i klassisk forstand. Ingen ropte. Ingen slo. Men nettopp det tause, det usagte, det fraværende – det var der traumet lå. I det som ikke skjedde.

Og disse “små” sårene? De vokser med oss. De endrer form. I voksen alder kler de seg ut, som skuespillere i nye roller:

– Plutselig kjenner du en nedstemthet du ikke kan forklare.

– En uro i kroppen som ikke roer seg.

– Et sinne mot andre som virker overdreven – og som du senere skammer deg over.

– En trang til å rømme inn i sukker og andre avhengigheter, scrolling, arbeid – hva som helst som gir deg noen minutters pause fra det du ikke klarer å sette ord på.

Du tror kanskje det handler om den irriterende kollegaen. Eller partneren din. Eller den ene tingen du “ikke får til”. Men ofte er det en gammel følelse som gjenoppleves i ny drakt. En indre femåring som ble avvist, som nå slår eller skjuler seg – fordi det var den eneste strategien som fantes den gangen.

Barndomstraumer lever videre i kropp og nervesystem, selv om hodet har glemt. Hjernen vår var smart nok til å beskytte oss da. Men det som reddet oss som barn, koster oss ofte dyrt som voksne.

Så hva nå?

Første skritt er kanskje å våge å spørre:

Hva var det egentlig jeg trengte som barn – men aldri fikk?

Og hva bærer jeg på, som aldri var mitt ansvar?

For i det spørsmålet ligger begynnelsen på noe nytt. Ikke for å gi skyld, men for å gi forståelse. Ikke for å dyrke offerrollen, men for å hente tilbake kraften.

For vi kan ikke forandre det som var. Men vi kan møte det på nytt, med et voksent blikk. Vi kan begynne å gi oss selv det vi manglet: trygghet, bekreftelse, grenser og kjærlighet. Vi kan lære oss å sette ord på følelsene våre, i stedet for å drukne dem. Vi kan øve på å møte andre med varme – og oss selv med ærlighet.

Og kanskje, en dag, slipper vi tak i det vi fikk – men aldri trengte.

Noe i deg kjenner seg kanskje igjen?
Hvis teksten traff et ømt punkt – pust. Det betyr bare at du lever.
Kanskje er dette starten?

Ta kontakt, så ser vi om IoPT kan være en vei videre for deg🤎Kontakt meg her

Har du lyst å teste og være med på IoPT for en billig penge? Sjekk ut Medlemsportalen Frihetsgudinnen

Her finner du flere blogginnlegg: https://www.veronicaskredlund.no/blog

Du sa:

kan du skrive en cta 

ChatGPT sa:

Selvfølgelig! Her er en CTA (Call to Action) du kan bruke på slutten av blogginnlegget – du kan tilpasse tonen etter hvor du publiserer det:

Kjenner du deg igjen?

Du er ikke alene. Barndommens usynlige sår trenger ikke styre livet ditt i det stille. Ta det første steget – enten det er gjennom samtale, terapi eller egenrefleksjon. Del gjerne innlegget med noen du tror kan ha godt av å lese det. Og legg igjen en kommentar – din historie kan være starten på noens helingsreise