Fra «Hva er galt med deg?» til «Hva skjedde med deg?»

I IoPT – Identitetsorientert Psykotraumeteori – flytter vi fokus.
Vi går bort fra spørsmålet: Hvorfor er du som du er?
Og vi stiller heller spørsmålet: Hva skjedde med deg?

Det er et radikalt, men dypt menneskelig skifte.

For når vi slutter å lete etter feil i personen, og i stedet begynner å utforske erfaringene som formet oss, åpner det seg et rom for forståelse, medfølelse og heling.

Når følelsene våre ikke ble møtt

Det jeg oftest ser som terapeut, er hvordan det å ikke bli møtt på følelsene sine som barn setter dype spor.

Barn er helt avhengige av å bli sett, hørt og følelsesmessig forstått. Når et barn gråter, er redd, sint eller skamfull – og ikke blir møtt med trygghet og regulering – må barnet finne en måte å overleve på.

Kanskje lærte du at:

• Det ikke var trygt å vise følelser
  
  
• Du måtte være flink og tilpasse deg
  
  
• Andres behov var viktigere enn dine
  
  
• Du måtte klare deg selv
  
  
• Du ikke skulle «lage problemer»
  
  

En gang var disse strategiene livsviktige. De hjalp deg å bevare tilknytning. De hjalp deg å overleve.

Men det som en gang var nødvendig, er ikke nødvendigvis hensiktsmessig i dag.

Når barndommens sår lever videre i voksenlivet

Når vi som barn ikke blir møtt på følelsene våre, mister vi gradvis kontakten med oss selv. Vi lærer å undertrykke det som skjer på innsiden.

Som voksne kan det vise seg slik:

• Vi blir utslitte – fordi vi alltid er «på»
  
  
• Vi får fysiske smerter og stressrelaterte plager
  
  
• Vi setter alle andre foran oss selv
  
  
• Vi undertrykker egne behov i møte med partner og barn
  
  
• Vi strever med skyld og skam når vi forsøker å sette grenser
  
  
• Vi står på som om det fortsatt handler om liv og død
  
  

For en gang gjorde det faktisk det.
Som barn kunne det oppleves som livstruende å miste tilknytning.

Men i dag er vi voksne. Og likevel lever kroppen og nervesystemet vårt ofte som om faren fortsatt er der.

Repetisjon – helt til noe endres

Det som ikke blir møtt, vil gjenta seg.

Vi kan oppleve at de samme mønstrene går igjen i relasjoner, på jobb, i foreldrerollen. Vi kjenner oss tappet, men forstår ikke hvorfor. Vi prøver å «ta oss sammen». Vi skjerper oss. Yter mer.

Men det handler ikke om viljestyrke.

Det handler om gamle overlevelsesstrategier som fortsatt styrer oss.

I IoPT arbeider vi med å gi plass til de delene av oss som måtte undertrykke seg selv. De delene som bar smerte alene. De delene som aldri ble møtt slik de trengte.

For når et barn ikke blir møtt på følelsene sine, mister det noe av seg selv.
Og den tapte kontakten vil fortsette å rope – helt til vi lytter.

Å gi slipp på gamle mønstre

Å avlære gamle strategier er ikke gjort over natten.
Det er en prosess.

Det innebærer å:

• Gjenkjenne hva som faktisk skjedde med deg
  
  
• Forstå hvorfor du reagerer slik du gjør
  
  
• Øve på å sette grenser – uten å drukne i skyld og skam
  
  
• Tillate deg å kjenne det du en gang måtte skyve bort
  
  
• Gi deg selv den kjærligheten og omsorgen du ikke fikk
  
  

Dette arbeidet krever mot.
For det betyr å møte sårbarhet.

Men det betyr også å hente hjem deg selv.

Du er ikke feil – du bærer på erfaringer

I IoPT ser vi ikke på symptomer som svakhet.
Vi ser dem som meningsfulle uttrykk for det du har vært igjennom.

Når vi flytter fokus fra «hva er galt med deg?» til «hva skjedde med deg?», skjer det noe fundamentalt. Skyld blir erstattet med forståelse. Skam blir møtt med verdighet.

Og der kan noe nytt vokse frem.

Er du klar for å utforske din historie?

Kanskje kjenner du deg igjen.
Kanskje bærer du på en tretthet som ikke bare handler om søvn.
Kanskje lengter du etter å stå stødigere i deg selv – uten å føle skyld.

Du trenger ikke gjøre dette alene.

Jeg inviterer deg til en gratis og uforpliktende samtale, hvor vi sammen kan utforske hva som kan være neste steg for deg.

Ta kontakt her– kanskje er dette starten på å møte deg selv på en ny måte🤎