Å forstå seg selv gjennom egne traumer

Det er rart hvordan vi mennesker ofte forventer at vi skal forstå oss selv uten å egentlig kjenne historien vi bærer på. Som om vi kan lese oss selv som en bok, uten å bla gjennom de første kapitlene. Men sannheten er litt mer kronglete, og mye mer menneskelig: du kan ikke fullt ut forstå deg selv uten å ta hensyn til det du har opplevd – det gode, det vonde, det du husker, og det du måtte skru av for å i det hele tatt klare å gå videre.

Traumer er ikke bare store dramatiske hendelser som «alle» kan se. Ofte er de stille. Umerkelige. Som små skjevheter i byggverket av livet ditt. De er svik du ikke snakket om, avvisninger du bar alene, skam du aldri fikk hjelp til å legge fra deg. Små eller store øyeblikk hvor verden ble for mye og kroppen din gjorde det den måtte for å overleve.

Så hva er egentlig et traume?

Et traume er ikke selve hendelsen – det er det som skjer inni deg når noe blir for mye. Når du mister følelsen av at du kan beskytte deg. Når hele systemet ditt går i alarmmodus og ikke finner veien tilbake igjen. Kroppen husker, selv om hodet prøver å glemme.

Og selv om vi ikke liker å snakke om det, så er traumer en del av den menneskelige natur. De skjer oftere enn vi tror. De overføres til og med mellom generasjoner – helt tilbake til oldeforeldre vi kanskje aldri møtte. Kroppen vår kan bære spor av historier ingen fortalte oss, av smerte som ikke var vår, men som likevel havnet i vårt nervesystem.

Hvorfor er dette viktig?

Fordi det forklarer noe helt sentralt:
Du er ikke «merkelig», «for sensitiv» eller «for komplisert». Du reagerer på erfaringer – dine og kanskje familiens – som har formet hvordan du håndterer verden.

Når vi bytter ut spørsmålet «hva er galt med meg?» med «hva skjedde med meg?» skjer det noe magisk. Perspektivet endrer seg. Skyggen av skyld glipper. Det åpner rom for mildhet, nysgjerrighet og en mye dypere form for selvforståelse.

Å se på sin egen traumebiografi

Det krever mot. Masse mot.
Å vende seg innover og tørre å spørre:
Hva bærer jeg på som fortsatt lever i meg?
Hva styrer reaksjonene mine, frykten min, skammen min?

Når du våger det, begynner du å se deg selv klarere. Ikke som et problem som må fikses, men som et menneske som har overlevd. Et menneske med en historie. Et menneske som gjorde det beste det kunne, med de ressursene som var tilgjengelige akkurat da.

Det er noe utrolig frigjørende i å forstå:
Noe i meg reagerer – fordi noe i meg en gang ble såret.

Kraften i å være traumeinformert

Når vi begynner å lære litt om hvordan traumer faktisk fungerer, skjer det en annen forandring også: vi blir mildere, både med oss selv og andre.

Plutselig ser vi at den sinte kollegaen kanskje egentlig er redd.
At den tause vennen kanskje skammer seg mer enn vi aner.
At vi selv kanskje ikke trekker oss unna fordi vi «ikke bryr oss», men fordi kroppen vår lærte at avstand betyr trygghet.

Å være traumeinformert betyr ikke å sykeliggjøre alt. Det betyr å ha øyne som ser litt dypere. Å forstå at mennesker aldri reagerer tilfeldig – vi reagerer ut fra våre livserfaringer.

Til slutt – dette handler om medfølelse

Medfølelse for deg selv som en gang var alene i noe som var for stort.
Medfølelse for den delen av deg som fortsatt prøver å navigere etter gamle kart.
Medfølelse for alle som strever uten helt å forstå hvorfor.

Når du forstår deg selv på et dypt plan, kan du endelig slutte å kjempe mot det du er – og heller begynne å ta vare på det du har vært gjennom.

Og kanskje viktigst av alt:
Du ser at du aldri var feil. Du var formet.
Og det betyr at du også kan formes på nytt, med mer trygghet, mer ro, og mer kjærlighet enn du noen gang har hatt før.

Kanskje er dette ditt øyeblikk

Kanskje kjente du deg igjen i noe av det du leste nå.
Kanskje merket du en liten bevegelse i deg – en stille stemme som hvisker: «Dette handler om meg.»

Å forstå sin egen traumebiografi trenger ikke være dramatisk. Det trenger ikke være tungt. Men det krever trygghet. Og det er ikke alltid lett å gjøre alene.

Noen ganger trenger vi et rom hvor vi kan utforske spørsmålene sammen:
Hva skjedde med meg?
Hvordan påvirker det meg i dag?
Og hvordan kan jeg begynne å møte meg selv med mer ro og mindre selvkritikk?

Hvis du kjenner at dette er noe du ønsker å se nærmere på, inviterer jeg deg til en gratis og helt uforpliktende samtale. Et trygt første steg. Ingen forventninger. Ingen press. Bare en mulighet til å bli litt bedre kjent med deg selv – og med hva du trenger videre.

Du trenger ikke ha alle svarene.
Du trenger bare å være villig til å være nysgjerrig.

Kanskje er dette starten på en ny måte å forstå deg selv på.
Og kanskje er det akkurat nå du skal ta det første, milde steget.

Ta kontakt via dette skjemaet så finner vi en ledig tid: https://www.veronicaskredlund.no/kontakt-Veronica-Skredlund